FILMartin

Jeg tror ikke jeg har gledet meg så mye til en film på lang tid, men årsaken var ikke spenningen eller håpet om en fantastisk film. Det skyldtes ene og alene at jeg skulle få muligheten til å se alle mine fordums actionhelter (samt et par relativt nye) spille med og mot hverandre i en og samme film. Rollelisten er pakket med en actionmessig unik gjeng mennesker, og dersom du av en eller annen grunn ikke har hørt noe særlig om denne filmen enda, er kanskje disse navnene nok til å få deg interessert i å løse billett på kino:

Ross (Stallone) driver et team bestående av leiemordere som tar på seg oppdrag som ingen andre tørr å begi seg ut på. De kaller seg The Expendables, og går hver dag på jobb med livet som innsats. Nå har de tatt jobben med å styrte en diktatorisk general som har tatt makten på en liten øy. Her drives befolkningen til vannvidd av et grotesk regime, men da våre helter kommer i kontakt med generalens datter Sandra viser det seg at ikke alt er som det ser ut til. Generalen er bare en brikke i et spill styrt av tidligere CIA-agent Munroe. Han betaler generalen og hans hær for å ha et trygt sted å drive narkotikadyrking og -trafikk. Ross forsøker å føre generalens datter til sikkerhet, men mislykkes. Oppdraget har nå fått en personlig side så vel som en profesjonell. I en hverdag hvor død og følelsesløshet er levebrødet har Sandra blitt som et anker til virkeligheten: Å redde henne vil være den ene gode ting Ross har mulighet til å gjøre for å holde kontakten med mennesket i seg. Men mellom dem står hundrevis av menn, tusenvis av kniver, og flere tonn med muskler!

Som nevnt var forventningene høye. Ikke egentlig til innholdet, men til det man i mangel på bedre ord må kalle nostalgien! Jeg er oppvokst med å smugtitte på filmene til Stallone, Lundgren, Schwarzenegger og Roberts. Titler som Best of the Best, Rambo, Rocky, Terminator og Running Man står fremdeles igjen i mitt hode som fantastisk gode filmopplevelser, selv om de nok har sine definitive svakheter. Uansett lå det mye potensial i luften rundt denne filmideen, og når man i tillegg husker at Stallone innehar regien, er det virkelig lov å håpe. Mannen har virkelig levert gode filmer fra regi-stolen!
Og nostalgien var til stede, i alle fall i begynnelsen. Man smiler stort av å se igjen gamle ansikter som nettopp gamle, men det er ikke en stemning som kan vare for evig. Etter en stund må The Expendables finne sine egne ben å stå på, og da begynner den så smått å vakle hva angår kvalitet. Missforstå meg rett: Det blir ikke dårlig, men det blir slik vi er vant til å se det: Full trøkk og endeløse forsøk på å overgå alt annet i sjangeren. Historien er uviktig.

Allikevel er filmen absolutt severdig, noe en fullstendig utsolgt premiere på min lokale kino viste. Publikum koser seg nemlig på alle de korrekte stedene. Vi ler, smiler og roper ?OOHHH!? akkurat der Stallone og gutta vil vi skal reagere, og enkelte av sekvensene er rett og slett helt herlige, som da knøttlille Jet Li flyr løs på enorme Dolph Lundgren i et rom fult av lave bjelker, som da Stallone og Schwarzenegger havner i drittkasting om hvem som er størst og tøffest, som å se UFC legenden Couture gå head-to-head med superwrestler Austin, eller som å se Stallone og Lundgren endelig skvære opp seg imellom. Vi ser ikke dette på grunn av historie og handling. Vi ser det for å se skuespillerne gjøre det vi husker dem gjøre best!

Tips for den eventuelle oppfølgeren: Få med Jean-Claude van Damme, Chuck Norris, Gerrard Butler, Vin Disel og Daniel Craig. Ja, og gjerne Angelina Jolie, Geena Davis, Daryl Hannah og Milla Jovovich også for den saks skyld!